Down Memory Lane

Ikke sjelden pleide Berit å snike seg ut etter at mannen Christian Kjølaas hadde sovnet for kvelden.

- Itj for å møt nån ælsker, nei! presiserer hun. Men for å dra ned til kontoret på sein kveld og natt for å skrive møtereferater og sende eposter i bøtter og spann.

Vi er mange som har fått mail fra Berit til alle døgnets tider opp igjennom, og hun har aldri gjort forskjell på om det er en kommunal byråkrat eller hoffsjefen i andre enden av korrespondansen.

- Ja, jeg innrømmer det: jeg er arbeidsnarkoman – og har egentlig vært det hele livet. Da Christian fortsatt levde ble jeg heldigvis holdt litt i sjakk av at familieliv og -plikter kalte. Men jeg har alltid elsket å jobbe. Nå er jeg litt usikker på hvordan det skal bli fremover, hvordan dagene skal fylles opp, forteller NiTs ansikt utad til Midtpunkt, over et glass i Britanniabaren, et par uker før jul.

For ved årsskiftet var det ugjenkallelig slutt på arbeidsdagen i Næringsforeningen. Der står navnet hennes risset inn med gullskrift etter mer enn 8 år i styret, før hun tjente drøyt 16 år som administrerende direktør. Et kvart århundre for fellesskapet. «Sammen for en sterk region», som hun har vanskelig for å si uten at en tåre presser seg frem i en lettrørt øyekrok. Knapt et øye var tørt i Olavshallen, heller, da Berit i september ble utnevnt til æresmedlem i Næringsforeningen – nummer 19 i rekken siden 1862.

 

Attraktiv dame

Siden det ble kjent allerede i januar 2024 at dette skulle bli 69-åringens siste år som NiT-sjef, har skulderklappene og spørsmålene haglet fra alle kanter gjennom vinter, vår og høst: «skal du virkelig pensjonere deg?».

Det er riktignok ikke slik at Berit plutselig må finne seg en hobby og gro grønne fingre som pensjonist. Tilbudene har stått i kø fra virksomheter som vil ha en bit av bautaens erfaring, kompetanse og – ikke minst – nettverk.

- Jeg må innrømme at jeg har takket ja til en del styreverv som interesser meg, når jeg er friere til dette fremover enn jeg var som leder i Næringsforeningen. Dessuten har jeg jobbet så mye at jeg har jo ingen hobbyer.

- Hvilke verv tar du på deg?

- Blant annet innen kultur, som styreleder i Kjell Erik Killi-Olsens K.U.K, som skal omdannes fra privateid AS til en stiftelse, som styremedlem i Barokkfest, og i Opera Trøndelag. Jeg gleder meg veldig til både å lære mer, bidra og få noe å bryne meg på!

Listen over styreverv stopper ikke der, vi nevner i fleng: Trøndelagsstiftelsen, Såkorninvest1 Midt (styret og selve fondet), styreleder ved økonomifakultetet ved NTNU ut sommeren 2025 etter 10 år i rollen. Så blir det representantskap og valgkomité i SpareBank1 SMN fra februar, og la oss ikke glemme honorærkomiteen for Ski-VM 2025. Når vi først er inne på det, er Berit også fransk honorær konsul for Midt-Norge. Heller ikke innsatsen for den franske staten har passert ubemerket: i november ble nemlig Madame Rian slått til ridder på den franske ambassaden i Oslo med den franske ordenen Chevalier de l’Ordre National du Mérite, innstiftet av selveste president Charles de Gaulle i 1963.

 

Tilfeldighetenes spill

På én måte kan man vel si at ringen er sluttet, med en æresbevisning hun neppe så for seg da hun i 1983, som en av de første ved Universitetet i Trondheim, leverte en omfangsrik hovedoppgave i fransk med tema den franske pikareskromanen Gil Blas fra tidlig 1700-tall. Oppgaven på 233 sider var kulminasjonen på ni års studier innenfor humaniora, og har nok ikke blitt oppsøkt av fryktelig store leserskarer siden utgivelsen for over 40 år siden. Veien fra Dragvoll til dagens status som «Trondheims egen næringsminister», slik hun ofte omtales i mediene, var ikke opplagt.

- Det var ganske spesielt å gå ni år på universitetet uten å vite hva jeg skulle bli, egentlig. Men jeg bekymret meg aldri for fremtiden – jeg regnet med at det kom til å ordne seg, forteller Berit, i visshet om at det gjorde nettopp dét.

Oppvokst på Lademoen uten de store akademiske forbildene i familie eller nærmiljøet, var det ikke gitt at en lang universitetsutdanning lå foran henne i livsløypa.

- Jeg kommer fra en arbeiderklassefamilie der jeg var den første som tok utdanning. Ja, faktisk den første som gikk videregående skole, minnes Berit, som mistet faren under laksefiske i Gaula da hun var sju og lillebroren Rolf Johannes bare noen uker gammel.

- Mamma var et skikkelig arbeidsjern, og sto på tidlig og sent for å forsørge oss.

Som 13-åring flyttet familien inn i et nybygd rekkehus i Angelltrøa, og etter hvert ble det gymnas på Strinda. Om somrene og ettermiddagene var det ekstrajobb i Postverkets hovedbygning i Dronningens gate 10.

- Jeg var både i skranken og back office, og fikk faktisk opparbeidet to års ansiennitet i Postverket, smiler Berit fornøyd.

Men det var hos banken skrått over gata hun skulle få den lengste karrieren.

 

Begynte i bank – nokså blank

«Korrespondent søkes» var tittelen på en stillingsannonse som fanget oppmerksomheten til en nyutdannet 28-årig filolog på jobbjakt. Det hørtes forlokkende ut – var det ikke korrespondenter som stod på NRK og rapporterte om viktige nyheter og begivenheter fra utlandet? Kandidater med kunnskap innen spansk, fransk og engelsk ble oppfordret til å søke.

- Det passet perfekt, jeg hadde jo hovedfag i fransk og mellomfag i både spansk og engelsk, og med lange opphold i utlandet. Språk og kulturell kompetanse var på plass, og det viste seg at det var dette de var ute etter i Forretningsbanken med akkurat denne stillingen, ikke en bankmann.

Første januar 1984 var Berit formelt ansatt. En del av jobben gikk ut på å analysere bruken av reisesjekker; hvem bruker reisesjekker i hvilke markeder, og lignende oppgaver. Hun ble også sendt rundt i alle avdelinger de første tre månedene for å lære seg bank, ikke ulikt en trainee i dag.

- Det var første gang man hadde opplevd i banken at en gikk runden i alle avdelingene. De hadde vel neppe sett en cand. philol. der heller, flirer hun.

Etter de tre månedene var hun opplært, tenkte lederen for utenlandsavdelingen, og det var tid for å poppe det store spørsmålet: - Har du hørt om debet og kredit?

- Heldigvis hadde årene på universitetet og jobbingen med hovedoppgaven lært meg en analytisk tilnærming til ting, så jeg var vant til å løse oppgaver jeg ikke visste svaret på. Det var en periode med mye «learning by doing», og jeg følte meg som en halvstudert røver. Men det var god støtte i lederne mine, og med påfyll av kompetanse fra Juridisk seminar, Bankakademiet og interne kurs, begynte bankfaget etter hvert å sive inn.

 

Utenlandseventyr

Etter et knapt år i banken ble hun leder for Trade Promotion, som det het den gang, der Berit skulle bygge opp støtte til eksportbedrifter som var kunder i banken. På den tiden kom den franske storbanken BNP (Banque Nationale de Paris) inn i Norge, og mot utgangen av 1985 inngikk de en samarbeidsavtale med Forretningsbanken. Avtalen innebar at Forretningsbanken skulle opprette et kontor i Paris.

- Da var jeg offensiv, gikk rett inn på kontoret til konsernsjef Klaus Berg og spurte: - Hvor mange er det som kan fransk her i banken..?

- Øh? repliserte Berg.

- Da tar jeg jobben! fastslo Berit før konsernsjefen fikk summet seg.

Deretter fulgte tre måneders intensivkurs i bankfaget med BNP, før kontoret i den franske hovedstaden åpnet første april 1986, i et rolig kontorfellesskap mellom Triumfbuen og La Défense. Avtalen var at Berit skulle være der i ett år, nygift som hun var med mann som var i gang med å bygge hus på Byåsen. I stedet ble det tre begivenhetsrike år som banksjef i Paris.

- Det var en utrolig spennende tid. Men ekteskapet røk jo, da.

 

Forelska i sjefen

På hovedkontoret i Trondheim var Forretningsbanken blitt til Fokus i 1987, og Klaus Berg hadde fått en etterfølger i sjefsstolen som hadde en irriterende uvane med å rette på grammatikken til banksjefen som sendte vedlegg til låne- og tilsagnsbrev på fransk fra Paris.

Christian Kjølaas hadde gått på eliteutdanningen INSEAD, og noterte i margen på korrespondansen at det nok skulle brukes konjunktiv i denne setningsoppbyggingen.

Berit ble irritert, men også nysgjerrig. Ved et besøk på kontoret i Paris sa det rett og slett pang. Hun falt pladask.

- Jeg reiste hjem ved årsskiftet 88-89, og da kjøpte Christian og jeg Duelunden på Singsaker. Det ble selvsagt umulig å jobbe sammen i banken.

Berit hadde hatt en del å gjøre med både Autronica og Stentofon ved Paris-kontoret, så hun bestemte seg for å prøve lykken til både Roar Arntzen og Kjell Husby.

- Kjell var kjapt på ballen og tilbød meg jobb som økonomi- og finansdirektør. – Men Kjell! Du vet jo hvilken bakgrunn jeg har, sa jeg, men firmaet ga meg grundig opplæring, og jeg fikk mye hjelp fra Christian. Dette var i en periode det begynte å gå dårlig med Stentofon, så jeg lærte mye. Det er når det begynner å gå dårlig at du ser hvor god bankforbindelsen din er, mener Berit.

Selskapet i Industriveien 7 var børsnotert, og det manglet ikke oppkjøpsforsøk – både vennlige og mindre vennlige. Bare i ett av de kommende seks og et halvt årene opplevde de ikke bemanningsreduksjon eller andre innstramminger.

- Jeg jobbet døgnet rundt. Det var tøft hjemme også. Christian gikk av i kjølvannet av bankkrisen der staten tok kontroll over bankene, så det var en vanskelig tid.

 

Fullt Fokus

Etter reprivatiseringen av banksektoren, kom det i 1995 et velkomment jobbtilbud fra Fokus Bank i divisjonen for storkunder.

- Dette var det artigste året jeg hadde i banken; ikke noe personalansvar, på reise land og strand rundt og besøkte store kunder.

Men den «enkle» tilværelsen tok snart slutt. Berit ble leder for personmarked region Midt-Nord. Snart ble ansvaret også utvidet da bedrifts- og personmarked ble slått sammen.

- Den lengste samme jobben jeg hadde i banken var i tre år, for det var jo stadige omorganiseringer, forteller hun.

Det skulle bli ytterligere ti år i ulike toppstillinger i Fokus Bank for Berit. Men innimellom der kom det et frampeik mot slutten av 1999.

- Jeg hadde sittet i Handelskammerrådet en stund da jeg ble spurt om å gå inn i styret i Næringsforeningen i Trondheim som akkurat hadde blitt etablert i september 1999, på tuftene av Trondhjem Handelsstands Forening. Jeg hadde aldri holdt på med næringspolitikk før, men dette syntes jeg var utrolig spennende fra dag 1.

 

En gnist blir tent

Berit ble leder for Fagråd finans fra den dagen det ble opprettet. I starten skjønte ikke finansfolkene helt hva de skulle gjøre og snakke om i fagrådet – de var jo harde konkurrenter.

- Sakte, men sikkert begynte vi å snakke om mer overordnede saker som rammevilkår for næringslivet. Gassledninger, vei, skatt…

Drøyt åtte år senere takkes Berit av for innsatsen i NiT-styret på generalforsamlingen i 2008.

- Jeg var veldig lei meg for at jeg måtte gå ut av styret.

Det tok imidlertid ikke mange månedene før hun ble oppringt med spørsmål om hun kunne tenke seg å søke på den ledige stillingen som ny administrerende direktør etter Gunn Kari Hygen.

- Jeg trivdes egentlig veldig godt i banken. Men da de skulle ha ny leder i Næringsforeningen, som jeg hadde blitt så godt kjent med, så tente det en gnist i meg. Det var noe med samfunnsoppdraget, å jobbe for fellesskapet på en annen måte utover å jobbe for én bedrift. Og Christian var veldig støttende på at denne sjansen måtte jeg bare gripe, forteller Berit.

 

Simply the Best!

Da Berit ble ansatt i 2008 var de uttalte ambisjonene fra foreningen høye: - Vi ska bli bæst! sa styreleder Morten Midjo og resten av styret, og Berit var hjertens enig. Altså i at Trondheimsregionen skulle bli best i landet på næringsutvikling og verdiskaping sammenlignet med storbyregionene Oslo, Bergen og Stavanger, som vi alltid elsker å sammenligne oss med.

Om vi ikke har blitt «bæst» i alt, har vi i hvert fall blitt gode på ganske mye under Berits utrettelige engasjement for byen og regionen gjennom 16 år, siden hennes første dag som direktør 1. september 2008.

Seks ansatte har blitt til femten. Medlemstallet er doblet fra 960 til 1.950 medlemsbedrifter. Omsetningen har økt fra 11 til 26 millioner kroner, og antall møter og møtedeltagere har gått til himmels. Flere fagråd og samarbeidspartnere har vært viktige bidragsytere til den betydelige veksten, og derigjennom innflytelsen og muligheten til å bidra til næringslivets utvidede fellesskap, inkludert akademia og offentlige aktører.

- Hva er du selv mest stolt over å ha bidratt til som leder i NiT?

- Jeg er fornøyd med mer enn dobling eller tripling av veksten og aktivitetsøkningen på alle områder, og ikke minst er jeg stolt av styrkingen av foreningens renommé og synlighet – og betydning og relevans. Nå blir vi alltid spurt om å delta på arenaer vi mener er viktige for næringslivet. Vi sitter også i førersetet i en rekke samarbeidsfora som betyr mye for å utvikle regionen.

- Videre har vi fått gjennomslag i en lang rekke næringspolitiske saker opp gjennom årene. Vi har bygget en meget dyktig og engasjert stab, og ikke minst: vi har svært fornøyde medlemmer, ramser hun villig opp til Midtpunkt.

 

Ser ut over by og region

Utviklingen fra lokal til regional forening som startet i 2012 med Klæbu, Malvik og Melhus, og som etter hvert også omfatter Skaun, Midtre Gauldal og Indre Fosen, er en betydelig milepæl som blir stående. Siden har Berit og teamet stått i bresjen for å etablere, drifte og lede Næringsalliansen i Trøndelag, og sammen med de andre toneangivende storbyregionene i landet tatt initiativ til å stifte paraplyorganisasjonen Næringsforeningene i Norge.

- Næringsforeningene i landet representerer mer enn 30.000 bedrifter med 750.000 ansatte, så her kan vi virkelig utgjøre en forskjell på nasjonale arenaer, sier Berit om etableringen som er ny av året.

- Jeg er også stolt over nettverkene vi har etablert og videreutviklet – GROnett, Ung Arena og Bærekraftsforum. Ikke minst er jeg fornøyd med arbeidet vi har gjort i regi av GROnett for å få flere kvinner inn i ledelse og styrer i regionens virksomheter, og at vi gjennom dette har fått satt likestilling og mangfold meget tydelig på dagsorden. Når det gjelder mangfold synes jeg også at vi har fått til mye gjennom våre tre årskull med Trondheim Opportunity, der en meget høy andel av de høyt utdannede innvandrerne som har deltatt i mentorprogrammet har fått seg nye relevante jobber i tråd med kvalifikasjoner og ambisjoner. Det er jeg skikkelig stolt over.

 

Tidsoptimisten

Uredd, strategisk og ukuelig tidsoptimist er blant ordene som ofte benyttes for å beskrive Berit Rian. Engasjert er kanskje det som brukes aller mest. Og et Ja-menneske med skarpt blikk for folk, ja, mange vil kalle det et særegent talent for å lese rommet hun kommer inn i. Være stemningen. Og ikke minst bidra til å høyne stemningen. Beskrivelsene treffer bra, mener hun også selv.

Tidsoptimist, energisk og travel som hun er: hvordan blir det å plutselig få tomrom i kalenderen på nyåret?

- De 16 årene i NiT har gått utrolig fort, og jeg har gledet meg til å gå på jobb hver eneste dag, sier Berit.

5.950 dager, og nesten like mange kvelder, har det blitt i tjeneste for NiT.

- Det er lett å si at jobben har blitt for altoppslukende. Christian var en brems, men når han gikk bort i 2014 var det ingen hindringer lenger for arbeidsnarkomanien, for å si det sånn.

- Men det er viktig å påpeke at jeg får masse energi av å jobbe og få unna ting – jeg har alltid elsket det. Helt til i fjor sommer og høst. Da begynte jeg å tenke: skal dette være hele livet?

 

Lettet og takknemlig

Berit er glad for at hun selv tok valget om å gå av.

- Jeg angret litt etterpå. I perioder har det vært forferdelig trist å vite at jeg skal slutte i verdens beste jobb med verdens beste kolleger. Men jeg har forberedt meg mentalt over lengre tid, så nå føles det veldig greit. Helt ærlig! smiler Berit med krav om å bli trodd.

Styrevervene som synes å hope seg opp vil hjelpe til med å få dagene til å gå i den nye hverdagen.

- Deler av dagene, ja. Men så er det resten av dagene, da.

Kanskje blir det noen turer på Litteraturhuset. Noen flere overnattingsdøgn på de to hyttene hennes enn seks, som ble totalen i år. Lese noen bøker i stedet for eposter og rapporter, muligens?

- Jeg har ikke lest ei bok på årevis – det er jo tragisk å si det. Jeg har ikke prioritert ting jeg egentlig elsker å holde på med.

Berit innrømmer villig at hun er ekstremt sosial og kommer til å savne å bli invitert til jubileumsfester, premierer, julebord med medlemsbedrifter og samarbeidspartnere.

- Og så vil jeg savne at man får info om og innsikt i «alt» som rører seg i Trøndelag. Bli involvert.

Hun er glad for at hun har opprettholdt alle sine gamle vennskap, tross mye jobbing. Kanskje blir det mer tid med kjente hun har møtt gjennom jobben også. Og det blir mer reising med gode venninner fremover – en tur «down Memory Lane» til hennes gamle studieby Granada står allerede på planen.

- Når jeg nå forlater skuta, så er det med en visshet og overbevisning om at Guri vil ta meget godt vare på foreningen, både ansatte og medlemmer, og at hun vil bidra til at NiT utvikler seg og løfter seg til et nytt nivå.

- Jeg ønsker å rette en stor takk til alle ansatte i NiT, til våre styre- og fagrådsmedlemmer, samarbeidspartnere og medlemsbedrifter – tusen takk for et fantastisk givende og utviklende samarbeid. Jeg ønsker dere alle lykke til videre, og kommer til å savne dere.

 

À bientôt, Berit!

 

 

TEKST: Kenneth Stoltz