Kampen mot avmakten

Er man litt slem kan Høyres størrelse og posisjon i Trondheim etter valget i 2015 oppsummeres i disse tre ordene. Med den rødgrønngule koalisjonen er Arbeiderpartiets makt større enn noensinne – og avmakten hos den gjenværende opposisjonen tilsvarende.
Å protestere for all verden, men bli med på ferden; slik blir gjerne skjebnefellesskapet for småpartiene innad i koalisjonen beskrevet når det knaker i sammenføyningene. Høyest er misnøyen hos de små når storesøster går til Høyre og FrP for støtte i de store byutviklingssakene. Splitt og hersk.
Men nå er det ikke like åpenbart at kaptein Rita kan manøvrere i like smult farvann fremover.
Høyre vil ta opp kampen mot avmakten, og i spissen står Ingrid Skjøtskift.

Politisk nerd
De som har fulgt Nidarø-saken som har rullet i sommer og høst har definitivt merket seg kommunalråden som overraskende for alle skiftet standpunkt om utbyggingen av nye Trondheim Spektrum.
- Nidarø er et håpløst prosjekt, fastslår hun til Midtpunkt. Mer om det senere.
For den jevne innbygger var Ingrid Skjøtskift et ubeskrevet blad i trondhjemspolitikken da hun kom inn som partiets andrekandidat før valget høsten 2015. Til tross for et svakt valg for Høyre, med bare 20 prosent av stemmene – ned fra 27,2 prosent i 2011 – seilte Skjøtskift direkte inn i Formannskapet og ble politiker på heltid.
Av partifeller blir hun beskrevet som ideolog og en politisk nerd. Selv sier Ingrid Skjøtskift at det var striden om konsesjonslovgivningen som tente gnisten for politikken tidlig på 80-tallet, da hun var i tenårene og fortsatt bodde på hjemgården i Oppdal.

Årene ute
Selv om mange kjenner Skjøtskift best som skarp politisk journalist og kommentator i Adresseavisen gjennom en årrekke, har hun lang fartstid i Høyre. Siden hun ble ansatt som sekretær i Sør-Trøndelag Høyre i 1985 har hun tjent partiet på ulike vis, blant annet som medlem av Unge Høyres sentralstyre (1990-1998), i Sør-Trøndelag fylkesting (1988-1994) og som valgkampansvarlig i 1989 og 1993. Da hun ble ansatt som journalist i Adresseavisen i 1995 måtte imidlertid partipolitikken vike.
I over tjue år har hun vært ansatt i Adresseavisen, med politikk og økonomi som viktigste journalistiske saksfelt. Skjøtskift har hatt base i Trondheim, Oslo og i hjembygda Oppdal. I perioden 2008 til 2011 var hun avisens stemme fra Europa, som korrespondent i Brussel.
De siste fem årene har hun imidlertid vært mer i permisjon enn i avishuset. I 2011-2012 var hun Norges Røde Kors sin representant i Afghanistan, med ansvar for å følge opp prosjekter og samarbeidspartnere. Etter et mellomspill tilbake i avisen i 2012-2013, ble hun hentet inn som politisk rådgiver for utenriksminister Børge Brende. Det gikk to år to skritt bak Brende, så ble hun lokket tilbake til Trondheim og andreplassen på Høyres liste til kommunevalget, etter partiets ordførerkandidat Yngve Brox.

På offensiven
- Hei, kom inn, kom inn!
Midtpunkt ønskes velkommen av Ingrid Skjøtskift i Rådhuset. Ute letner morgentåken over Munkegata idet en overraskende blid kommunalråd fyrer opp espressomaskinen. Politikere er som regel litt vaktsomme når de får besøk av journalister de ikke kjenner godt, men undertegnedes fordom blir raskt gjort til skamme av en åpenhjertig og offensiv høyrepolitiker.
- Du har vært journalist og politisk kommentator i det meste av ditt yrkesliv. Hvordan opplever du politikken fra «den andre siden», i den posisjonen du er i nå?
- Det er mest interessant å se hvor mye mer informasjon jeg får på denne siden. Det du gjør er dessuten forpliktende, til forskjell fra det å skrive en analytisk kommentar i avisen. Innlegg du holder kan få konsekvenser. Når du sitter utenfor og kommenterer kan du analysere med en viss distanse, men som politiker må du mene noe og gjøre det du mener er rett.

Sprikende allianse
I Trondheim har vi den store koalisjonen av sju partier med Rita Ottervik som selverklært «storesøster». Samtidig viser historien at Ap henter støtte fra høyresiden i saker om utbygging og byutvikling.
Dermed får Arbeiderpartiet i dagens situasjon stort sett forsyne seg av hele buffeten, mens alle andre får utrasjonert en blandet kost av bitre piller og små, søte seiere?
- Det er riktig at Arbeiderpartiet er i en posisjon der de kan sette småpartiene opp mot hverandre. Eller de kan gå til Høyre. Trondheims største utfordring er at Arbeiderpartiet har blitt så allmektig. Jeg mener at de bruker makta si litt for kortsiktig i byutviklingssaker. De er veldig opptatt av detaljer, sier Skjøtskift.
Hun mener at alliansen Arbeiderpartiet har samlet rundt seg er så stor og så sprikende at det ikke er lett å samle seg om strategiske, langsiktige saker.
- Det er sjelden vi ser at partiene lanserer noe sammen, bortsett fra budsjettet.
- Hva mener du må til for at Høyre skal få velgeroppslutningen i Trondheim tilbake til gamle høyder?
- Trondheim har store muligheter. Men den store svakheten er at alt er mer eller mindre kommunalt, det gir lite mangfold og bredde, og et dårligere tjenestetilbud. Byutvikling, mangfold og valgfrihet i kommunale tjenester er områder der Høyre må vise et tydelig alternativ og utfordre maktpartiene. Det er nødvendig å løfte blikket og utvikle nye tanker og ideer. Nøkkelen til å få til innovasjon er at flere tenker ulikt.

Etterlyser visjoner
Skjøtskift savner politikere som tør å være offensive i diskusjonene om de lange linjene. Dette gjelder altså særlig innen byutvikling, som hun mener er et forsømt område. Høyre foreslår derfor at Trondheim får en strategisk arealplan som kan se på byutvikling i et overordnet og prinsipielt perspektiv.
- Vi må for det første få på plass en strategisk arealplan. For det andre trenger Midtbyplanen fra 1981 sårt til fornying – Midtbyen er et særegent område som står i en særstilling. For det tredje trenger vi en fjordplan. Vi må ta vare på fjordelementet – tenk bare på utbyggingene som skal skje på Nyhavna. Særlig viktig vil det være å sette utviklingen mellom Ilsvikøra og Ladehammeren i en sammenheng, og gjerne anlegge et perspektiv på 20 til 30 år, sier Skjøtskift, som mener politikere, byplanleggere og utbyggere i Oslo i fellesskap har fått til utrolig mye bra med Fjordbyen.
Skjøtskift sier at Trondheim har for lite næringsareal, noe som er en hemsko for god utvikling av byen. Kommunalråden er også opptatt av å ivareta bomiljøene til folk i en by som både ekspanderer og fortettes. Hun har sans for Ole Wiigs visjon for byen og ser gjerne en mer ambisiøs boligdel på Nyhavna og i lignende områder, men hun er forbeholden til fortetting kun for fortettingens skyld.
- Vi tok opp den såkalte eplehagefortettingen i vinter, og fikk gjennomslag for litt justert kurs, for vi må være åpne om at en del fortetting oppleves problematisk. Nye fortettingsprosjekter skal ta hensyn. Det er viktig at fortettingen fortsetter, men bomiljøene må bevares og ikke forringes for de som bor der fra før heller, forklarer Skjøtskift.

En glovarm potet
Den 31. mai kom Adresseavisens oppslag om nye Trondheim Spektrum på Nidarø. Prosjektet hadde est ut siden det ble behandlet av politikerne, og «halve byen» lot seg rive med i debattspalter og i sosiale medier, med et engasjement kan minne om Bakklandet-kampen noen tiår tilbake. I spissen for motstanden sto Ingrid Skjøtskift, for et Høyre som tidligere hadde gitt grønt lys til utbygging på Nidarø.
- Dere snudde på Nidarø. Mange ble overrasket?
- Hallen har vokst 10.000 kvadratmeter det siste halvannet året – og i tillegg økt betydelig i høyden – så det er et helt annet prosjekt nå enn det politikerne tidligere sa ja til. Jeg opplever at folk er enig, til og med i andre partier der det ikke er tillatt å mene noe annet enn ledelsen. Nidarø er et klassisk eksempel på kortsiktig tenking. Vi må spørre oss selv: hvordan i all verden kunne vi havne i en slik situasjon? Det hele virker som en snublende prosess, og ikke et resultat av en helhetlig plan. Noen går rundt og fabler om at det går an å bygge en hall som er stor innvendig og liten utvendig, sier den tidligere journalisten og rister oppgitt på hodet.
Hun forteller at Trondheim Høyre hadde flere diskusjoner gjennom vinteren.
- Vi trodde det var for sent, men innså at noen måtte sette foten ned. Det er bra for saken og sunt for debatten at noen kom og sa det alle følte, nemlig at Nidarø er et håpløst prosjekt. Og at noen håndballkamper skal styre byutviklingen, det aksepterer jeg rett og slett ikke, smeller det kontant fra oppdalingen.
- Økonomisk er det store, ubesvarte spørsmål rundt driftsfasen. Skal du ha 14 meter bredde i Klostergata, må hus rives og så videre. Dette er ikke lagt inn i budsjettet. Det samme gjelder utbedring av vei som imøtekommer Vegvesenets, Brannvesenets og Politiets høringsuttalelser som er sterkt kritiske til risikoanalysene og trafikkanalysene som ligger til grunn. Hvorfor er det så viktig å ikke få alle fakta på bordet? undrer Skjøtskift.
- De håper at debatten går over, men det gjør den ikke, sier hun innbitt, og føyer til: - Faktum er utbyggingens verste fiende.
Hun forteller om flere initiativ til alternative plasseringer, men at forslagene har vært slag i løse lufta.
- Dette er i siste sekund, det er aller siste sjanse for å berge Nidarø, innrømmer kommunalråden.
- Hva er alternativet?
- Sluppen fremstår som et godt alternativ, og jeg vet at flere vil på banen. Det viktigste nå er imidlertid å få frem fakta. Det er ikke bare investeringen rundt storhallen det gjelder – også driftsfasen er en stor utfordring som må klargjøres av utbygger og av partiene som presser på for å få denne saken gjennom nærmest for enhver pris og uten debatt.
- Hva ønsker du skal skje med Nidarø videre?
- Saken må utredes videre. Kanskje er det rom for noe boligbygging, samtidig som deler av dagens hallanlegg beholdes til studentformål, lokale idrettslag og lignende.

NTNU i byen
Når det gjelder NTNUs campusutvikling, deler hun rådmannens oppfatning: universitetet og byen hører sammen.
- NTNU må være en del av byen og en del av bybildet. Jeg er enig med dem som mener at vi må prøve å hale universitetet mest mulig inn i Midtbyen slik at folk ser at dette er en universitetsby.
Skjøtskift, som foruten fag fra Journalisthøgskolen har en cand.mag. i statsvitenskap og historie fra den tiden det het Universitetet i Trondheim, mener at det eksisterer en gjensidig avhengighet mellom NTNU og byen.
- Hensynet til både byen og NTNU må ivaretas, presiserer hun.
- Hva skjer med godsterminalspørsmålet nå? Etter bare et halvt år i regjering kom dere sammen med FrP og lovde fortgang i saken. Men nå kom nylig Meeggen inn som et nytt alternativ etter en prosess som stadig trekker ut i langdrag.
- Torgård med trinnvis utbygging ser best ut. Det viktigste er at vi gjør jobben vår lokalt og sørger for fortgang i saken. Godsterminal er en viktig del av våre prioriteringer med hensyn til kommende rullering av Nasjonal transportplan. Jeg deltok i møte med våre transportfolk på Stortinget nylig, og det er godsterminal og E6 som er viktigste prioriteringer, pluss jernbane nordover, E39, Korporalsbrua, samt en del regionale veier.
- En utenforstående kan få inntrykk av at høyrepartiene lokalt ikke får altfor mye gratis av å ha en blåblå Regjering; de gangene man får gjennomslag blant sine egne rikspolitikere for saker som er viktige i Trøndelag, så er det gjerne posisjonen regionalt og lokalt som ikke unner dere en seier, jamfør krangelen omkring Nye Veiers prioritering av å bygge ut E6 øst?
- Det er så klart fordel med nettverk i Regjeringen, men for et skuespill vi har sett av Arbeiderpartiet rundt E6 Øst! Jeg fikk nesten hakeslepp, medgir Skjøtskift, som er en av seks kritiske bidragsytere i boken Røde Ritas regime som nylig utkom på Communicatio Forlag.

Mindre spill, mer politikk
Det politiske spillet har hun langt mindre til overs for enn praktisk politikk.
- Hvordan kom du inn i politikken?
- Da jeg engasjerte meg i politikken tidlig på 1980-tallet var det striden om konsesjonslovgivningen og retten til å disponere egen eiendom som tente gnisten hos meg. Saker som fikk meg til å tenke at myndighetene ikke har rett til å begå overgrep mot enkeltpersoner. Mange hadde fått nok av statlige reguleringer, og det var behovet for å bryte med den sterke statsmakten som var utgangspunktet for høyrebølgen. Det var en tid som var nokså ideologisert, og den kalde krigen var jo også et bakteppe for det hele, sier 52-åringen.
- Så ideologstempelet passer på deg?
- Jeg er opptatt av historie og lange linjer, i en slik sammenheng er ideologi viktig. Jeg er nok først og fremst en praktiker, men mener det er viktig å ha en tydelig retning for det man gjør.
Som medlem i programkomiteen for Høyre, ledet av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, er Skjøtskift med på nettopp å sette en retning for partiet inn i fremtiden.
- Dere skal i løpet av høsten og vinteren spikre nytt partiprogram for valgåret. Er noen punkter klare allerede, av interesse for næringslivet i Trøndelag?
- Skattepolitikken blir et interessant område, det har noe med hvor offensiv man er. Det handler også om fordeling mellom offentlig og privat sektor. Vi vil blant annet ta inn SEIS, som vil gjøre det mer attraktivt for investorer å ta risiko ved å skyte inn kapital i oppstartsbedrifter.

Rause afghanere gjorde inntrykk
- Har du noen forbilder – i politikken eller personlig?
- Jeg har ingen direkte forbilder. Men jeg er imponert over alle de tusener av kvinner og menn som arbeidet for demokrati og menneskerettigheter bak jernteppet. En som må nevnes er Vaclav Havel. Å stå opp mot overmakten krever styrke og integritet. Det gjorde også inntrykk på meg da jeg for noen år siden intervjuet pastoren i Nikolaikirche i Leipzig, Christian Führer. Han er en av dem som bidro til massemobiliseringen for en fredelig ende på Honecker-regimet.
- Du har lange utenlandsopphold bak deg i karrieren. Kan du si litt om hva du har med deg av erfaringer fra de ulike engasjementene?
- Det er interessant å oppleve hvordan frivillighet i alle mulige varianter bidrar til gjøre livene litt lettere for mange. Organisasjoner, nabolag, bedrifter og mer tilfeldig mobilisering er for mange avgjørende. Vi har mye å lære av frivilligheten i land som er vanskeligere stilt enn oss.
- Noen spesielle opplevelser som har gjort inntrykk?
- Jeg kom til Kabul omtrent samtidig med jordskjelvet og tsunamien i Japan i 2011. Umiddelbart mobiliserte afghansk Røde Halvmåne til innsamlingsaksjon for dem som var rammet av katastrofen. Et av verdens fattigste land engasjerte seg for å bistå et av verdens rikeste land. Afghanernes raushet og solidaritet er både til inspirasjon og ettertanke.

Ordførerkandidat?
Vi har mye å lære av andre, og det gjelder også kommunen, ifølge kommunalråden.
- Kommunen gjør mye bra, men at den er den dyktigste til å drive i ett og alt, det tror jeg ikke noe på. Det er en klokkertro på at kommunene alltid vet hva som er best for folk. Kommunen har for eksempel vært alt for dårlig på sykefravær. Tiltakene veldig generelle, men mer spesifikke og målrettede tiltak må til. Det er tross alt andre utfordringer i skolen enn i hjemmehjelpen. Det er et spørsmål om ledelse og lederansvar, og her ser vi nok at politikerne litt for lett fraskriver seg ansvar for det som ikke er bra, sier Skjøtskift, som retter kritikk mot Arbeiderpartiet i den nevnte boken Ritas røde regime.
Hun skriver at det hun kaller den offentlige fornuften er en passiviserende konsensus som tar utgangspunkt i at kommunen vet best, og frykten for konkurranse og privat næringsliv er påtagelig. Hun mener at ideologiske hensyn veier tungt når kommunens virksomhet skal organiseres, men advarer om at kommunal og politisk kontroll kan gi lavere kvalitet og effektivitet i tjenestene til byens borgere.
Ifølge Skjøtskift er innbyggernes valgfrihet og mangfold når det gjelder tjenestetilbud svekket etter 13 år med Ap i førersetet. Hun vier mye plass i boka til den såkalte rekommunaliseringen av selskaper og konkurranseutsatte tjenester som søppelhåndtering, private sykehjem og private barnehager.
Rommet for private innslag og alternativer er systematisk blitt snevret inn etter den rødgrønne maktovertakelsen i Trondheim i 2003. Samtidig har Trondheim fått høyest andel offentlige ansatte av storbyene, med 34,6 prosent. Til sammenligning ligger både Oslo og Stavanger rundt 26 prosent. Dette er synd, skriver hun videre, fordi forsøk med ulike driftsmodeller og organisasjoner kan drive frem både innovasjon og forbedringer i det kommunale tjenestetilbudet.
- Det private næringslivet er ikke interessant for ordføreren, fastslår Skjøtskift.
- Din høyrekollega i Formannskapet, Yngve Brox, har varslet at han ikke tar gjenvalg etter inneværende periode. Hvem skal utfordre Rita?
- Det er for tidlig å gå inn på dette allerede nå. Først skal vi gjennomføre et Stortingsvalg om et knapt år, minner hun om. - Spør meg om et år, så kanskje jeg har en tanke om det.
I alle tilfelle er hun fortsatt ansatt i Adresseavisen, så det er kanskje en retrettmulighet?
- Den tid, den sorg. Adresseavisen har vært en kjempespennende arbeidsplass som har gitt meg mange muligheter. Jeg savner miljøet, og avisa har blitt noe helt annet etter at de flyttet ned til sentrum. Samtidig er det mange kolleger som har sluttet. Det er ikke lett å være medieleder, men det er særdeles viktig for lokaldemokratiet at vi har oppegående pressemiljø, avslutter Ingrid Skjøtskift.