En gang kremmer – alltid kremmer

I regelen er Midtpunkt-spalten Jubilanten forbeholdt medlemsbedrifter som fyller runde dager. Denne gang er det ikke en bedrift, men en kar med en mangfoldig og interessant handelsvirksomhet i byen gjennom hele sju tiår. Møt Øystein Leinum, tidligere martnasgeneral og Næringsforeningens eldste betalende medlem – som fortsatt holder koken i sin næringsvirksomhet!

Impulser utenfra

Som sekretær i Studie- og undervisningskomiteen i Trondhjems Handelsstands Forening i Handelsstandens Hus, med friske ideer fra USA, fikk Leinum satt i gang produktivitetskurs og salgskonferanser med foredragsholdere fra andre siden av den store dammen, og ikke minst fra våre naboland som var litt tidligere mottakelige for nye merkantile impulser og trender.
Som det het i kursbrosjyrene i Leinums tid i foreningen mellom 1952 og 1955: «Det er de beste på sine felter som søker impulser utenfra».
Kursene kunne presentere temaer «Hva er salg og hva er service?», «Plussalg og etterservice: selg deres neste salg», og «Fru Jensen kjøper bryllupsgave – hørespill med kommentarer og spørsmål».
«Selger deres vindu nok? Nye retningslinjer og praktiske tips for vindusutstillinger».
- På den tiden var det ikke vanlig med vindusutstillinger der varene var priset. Etter at amerikanerne var på besøk, åpnet det øynene for kjøpmennene, forklarer leinstrandingen.
Noen av amerikanerne som var her ble så imponert over geskjeftigheten han utviste, at han fikk tilbud om å bygge opp tilsvarende kursaktivitet for dem i flere europeiske land. En eventyrlig mulighet, men den unge bedriftsøkonomen takket nei.
- Jeg følte meg ikke stødig nok i engelsk, dessverre, sukker den spreke 90-åringen, som noen år senere skulle bli stor på import fra nettopp USA.

Liv og vaffelrøre på Stor-martnan

Gjennom et samtidig engasjement i Trondhjems Jernvarehandleres Forening, der Øystein Leinum stod i bresjen for gjennomføringen av Husmor-messen i 1954, gikk han i kompaniskap med Fritjof Walseth med mål om å gjenopplive den gradvis utdøende martnastradisjonen i Trondheim med røtter fra middelalderen. Bare et tjuetalls kramkarer fant det på den tiden bryet verdt å sette opp boder på Torget under St.Hans-martnan som ble administrert av Politiet.
Den nye Stor-martnan ble lansert 24. juni 1955, og ble ifølge Adresseavisens utklipp en umiddelbar braksuksess med over 100.000 besøkende og millionomsetning. Besøket økte fra år til år – i 1960 rapporterer Adressa om 175.000 besøkende og et hundretalls utstillere. Arrangementet ble rett og slett for stort for Munkegata, og en del av byens forretningsdrivende så dessuten på Stor-martnan som en konkurrent, på tross av at arrangementet trakk «besætt mytji folk» til byen. Enden på visa ble at hele kostebinderiet med utstillere fra inn- og utland flyttet ned til større boltreplass i og utenfor Nidarøhallen. Leinum styrte butikken, opptatt av at det skulle være en god balanse mellom det typisk martnasmessige og kvalitetsvarer.
- Der holdt vi til i 21 år med alt fra rynkekremer og industrielle kvalitetsartikler til gårdsmat og hyttetomter, helt til de skulle pusse opp hallene, og Stor-martnan vendte tilbake til Munkegata og Katedralskolens gårdsplass, forteller Leinum til Midtpunkt med et smil, spaserende i Kongens gate mens han gjennom smale øyne finsikter bodene til årets livlige og velduftende matfestival.
- Nei men, er det ikke – er det du som står bak det herre også? blir han spurt av en blidspent forbipasserende som nok har opplevd mang en martna. En god illustrasjon på at martna og festival er så mye mer enn bare varene som blir frembudt.
- Den sosiale møteplassen som martnan er har alltid vært gledesskapende i arbeidet, sier Leinum.
I 2007 var det imidlertid slutt, etter utrolige 53 år som martnasgeneral. Avskjeden med livsverket skjedde imidlertid ikke helt frivillig.
- Det var ikke artig å miste martnan. Det var en del av meg etter å ha bygd opp Stor-martnan fra grunnen av, så jeg var veldig skuffet. Men jeg måtte bare finne meg i det.
- Hva skjedde?
- Kommunen ville drifte det selv. Det er litt bittert og fortsatt sårt for meg, innrømmer Leinum, men han sier at han synes det er viktig å ha et godt forhold til kommunen, og vil ikke si så mye mer om den saken.
Men kommunens planer for gamle Nidarøhallen vil han gjerne si noe om.
- Storhall er en fin idé, men størrelsen på det planlagte Trondheim Spektrum ødelegger jo det fine området. Det passer ikke med en hangar der nede, er Leinums klare råd.

Flere ben å stå på

Den svært aktive og dynamiske Leinum har imidlertid hatt flere jern i ilden enn Stor-martnan. Etter tre år som kursansvarlig i Handelsstanden kom bedriftsøkonomen fra Bedriftsøkonomisk Institutt gjennom det trange nåløyet til videre studier i salg og markedsføring på North-Western University i Chicago i 1955. Der ble han i ett år før han nærmest ved en tilfeldighet «slengte inn en søknad» sommeren 1956 om å bli administrativ leder for Studentsamskipnaden i Trondheim. Han fikk jobben og satt alene i den nystartede organisasjonen – med lite penger, men mange ideer.
Ett av påfunnene fra kremmeren var å sette opp telefonkiosker ved innfartsårene til Trondheim, ved Nidar og Sluppenbrua, med direkte linje til sommerhotellet på Berg studentby som hadde ledig kapasitet utenom semestrene.
- Det ble en stor suksess, men det skal innrømmes at det kanskje var litt frekt – det var lite populært blant hotellene i byen, minnes Leinum med en god og varm latter.
Det ble om lag tre år i Gamle Kjemi som første leder av Studentsamskipnaden. Ifølge senere SiT-direktør Per Ivar Maudal var Leinums innsats av avgjørende betydning for samskipnadens senere utvikling, og han kan bekrefte at oppfinnsomheten var stor, enten det gjaldt å modernisere kantinedriften ved NTH eller å finansiere studentbyen på Berg, der han fikk inn millionbeløp ved å selge andeler til kommuner og private.
Kanskje ble arbeidet litt monotont i lengden, selv om han også fulgte med Stor-martnan fra sidelinjen. Ansvaret føltes dessuten stadig mer tyngende på grunn av motsetningsforholdet mellom å styre etter sunne økonomiske prinsipper, og studentene som ikke hadde det samme langsiktige perspektivet på driften. Leinum var etter eget utsagn en lykkelig og lettet mann da han sa fra seg stillingen og ansvaret i SiT, og startet med å bygge opp salgsavdelingen for Gyldendals satsing på Store Norske Leksikon.
Det gikk så strykende at han tjente mer enn forlagsdirektøren Harald Grieg, som satte ned foten – og provisjonen – til salgsapparatet. Da sa Leinum opp avtalen. I stedet for penger, fikk han en del av sitt tilgodehavende fra Gyldendal utbetalt i naturalia, nærmere bestemt en jernbanevogn full av Jack London-bøker! Gode kontakter i bokhandelbransjen bidro til at bøkene ganske raskt ble vekslet i klingende mynt.

Automatboomen på 1960-tallet

Interessen for Amerika var fortsatt levende, og i 1962 ble Leinum en pioner i den norske automatbransjen da han gjennom sitt nyetablerte firma Inter-Trade Automatics AS startet import av Coca-Cola- og kantineautomater i stor stil, etter å ha trålet telefonkatalogenes gule sider etter automatprodusenter «over there».
- Vi var nok nærmest enerådende på kantineautomater i landet i en periode. Flere tusen automater ble importert, og vi nøt godt av samarbeidet med Jarlsberg, som var hovedtapper for Coca-Cola. Amerikanerne var forbauset over at så mange automater ble solgt og shippet til lille Norge, smiler Leinum, som blant annet hadde agenturet på Rock-Ola jukebokser, Westinghouse brusautomater, Williams flipperspill og Wittenborg kantineautomater i sortimentet.
Han ga seg i automatbransjen rundt 1980, men fortsatt har han et lite lager med gamle automater.

Stor på NORSK takskifer

Da faren gikk bort, overtok Leinum familiegården Granli Bruk på Ringvål og farens drift med sementvarer. Senere dreide geskjeften over til salg av skifer fra Alta og Otta, noe som også er hovedaktiviteten i Leinums forretningsdrift i dag.
- Hvor mye selger du for i året?
- Nja. Omsetningen er vel en 5-6 millioner kroner pluss moms, så det er ikke noe kjempemarked. Men altaskiferen er veldig spesiell, den holder i flere hundre år. Vi solgte forresten en god del ottaskifer til en veldig eksklusiv fritidsbolig i Sveits for ikke lenge siden til Polens mest velstående mann, som forresten døde før boligen sto ferdig, forteller Leinum, som lar seg imponere når undertegnede finner bilder av det nybygde palasset på Google Earth – med Leinums ottaskifer på taket.
- Du er fortsatt aktiv etter mange års forretningsliv – hvordan holder du koken?
- Det er skapertrangen som driver en, med mange spennende år hvor markedsføring har vært det toneangivende og gitt mange hyggelige resultater, smiler Øystein Leinum.
- Med all din erfaring med fokus på salg og nyskaping, har du noen råd til kommende generasjoner gründere og kremmere?
- Om en oppgave synes stor eller liten – gjør alltid ditt beste, oppfordrerer jubilanten som fylte 90 år 30. juni, og fortsatt er i full vigør som forretningsmann og medlem i Næringsforeningen.
Vi gratulerer!